Tilbake fra visumtur

Søndag 14. oktober forlot vi skolen og elevene og dro ut på visumtur. Målet var ambassaden i Vientiane, hovedstaden i Laos, og reisen dit bestod av mange og endeløse timer på buss. Oppimot 40 timer ble tilbrakt i busseter, gjerne typen med nøyaktig 90 grader i ryggen og en par-tre thaier på fanget. Det var kos. Satte kanskje litt preg på gangen noen dager framover, men noe må man da ofre. Da vi begynte å nærme oss grensa til Laos, ble Martin venn med en gal nederlender ved navn Maso som lurte oss til å gå av bussen altfor tidlig. Maso hadde vart i Vientiane mange ganger for, så dette kunne han! Det ordna seg heldigvis da vi fikk haike på lasteplanet til en blid thaifamilie den siste biten.

Bussen mellom Mae Sariang og Chiang Mai sløser ikke mye plass til midtgang

Vel framme i Vientiane brukte vi stort sett tida til det man skal bruke tida til i Vientiane:

• Drikke iskald Beer Lao


• Se solnedgangen over Mekong (gjerne i selskap med Beer Lao)


• Drikke herlig laotisk kaffe, helst på fransk boulangerie med croissanter til


• Tusle rundt og titte på byen

Martin nyter solnedgangen over Mekong

Laos har virkelig nydelig kaffe. Så kom det i det minste noe godt ut av kolonialiseringa...

Laos er et ganske så kommunistisk land med kun ett lovlig parti, lite fri presse og andre fun facts som hører totalitær tenkning til. Men i Vientiane er dette stort sett det eneste du merker av det.

På hjemveien fikk vi noen dager i Chiang Mai, en by nord i Thailand som er mye lunere og koseligere enn størrelsen skulle tilsi. Den første kvelden gikk vi ut og tok én øl, hvilket vil si at vi spilte biljard og drakk til kl 5 om morgenen med en bitteliten thaidame. Hun het Noi, men vi ga henne ganske fort kosenavnet Hora. Hora var rå i biljard, og sammen med Ane vant hun alle rundene. Til vårt forsvar vil jeg si at Martin og jeg gjorde ganske god motstand. Vi kjørte til og med det som på fagspråket kalles å "ta en Randi", altså å pusse nesene våre blå for å distrahere motstanderen. Men Hora og Ane sniffa talkumpulver (triks for å få glatte hender) så det spruta, så vi var sjanseløse.

Her legger vi onde planer om å putte asbest i talkumen

Ane og Hora ved godt mot

Neste morgen stilte vi friske og uthvilte som bare det. En flittig dame ved navn Charm Tong driver en hemmelig skole for ungdom fra Shan-staten i Burma, og vi var nemlig invitert til avslutningsseremonien deres for i år. Etterpå bar det avsted til Sunday Market, der vi var med på en liten demonstrasjon sammen med de ansatte. De hadde trykket opp 3000 løpesedler om situasjonen i Burma og laget store plakater med bilder av forslåtte munker i Rangoon og karikaturtegninger av juntaen. De fire meterne Martin kom virkelig til sin rett.

I morgen skal vi ut på tur igjen, denne gangen til flyktningeleiren Mae La Oon, og bli i ti dager. Nå må jeg gå og gjøre fornuftige ting som å pakke. Skal hilse til jungelen!