Mat og sånt

I løpet av to måneder i nudlenes land har jeg smakt på mye rart. Ting på pinne, ting i lake, ting som flyter i nudelsuppe, ting som hører hjemme på havbunnen der lyset aldri når. Generelt mye "ting". Det er mye av typen tofu, melboller og uidentifiserbare svampete greier. Det er ikke akkurat et fyrverkeri av smak på mesteparten, for sterk mat er lite populært her. Man vet ikke alltid hva man spiser, men man vil ikke alltid vite det heller. Som en relativt bereist, matglad og lite kresen person skal det endel til før jeg nøler med å prøve nye kulinariske opplevelser. Men magesekk, lunger og kyllingnebb som ligger og koker i frityr på gatehjørnene er hakket over min eventyrlyst. På markedene kan du også få kloa i levende padder, blekksprut, ål og andre tvilsomme sjødyr for en billig penge.

 Hva med padder til en god kilopris?

Kyllingføtter er en delikatesse

Eksempel på sjømat man kanskje ikke vil vite hva er

Altså må jeg dessverre tilstå at maten i Hong Kong ikke står helt til forventningene. Og forventningene var på plass med tanke på at asiatisk mat som regel får meg totalt hekta. Jeg tar gjerne en tom yam til frokost, sushi til lunsj, dhal makhani til middag og bánh tam cà rí til kveldsmat. Jeg spiste ris tre ganger daglig i et halvt år uten å noensinne savne en skarve potet. Så det er ikke abstinensene etter fiskeboller, grovbrød og smalahove som har slått inn. Jeg savner bare mat som smaker mer enn salt og olje.

Heldigvis er det restauranter av alle slag her, og heldigvis er Kina veldig mye større enn Hong Kong. Stam-restauranten i nabolaget lager noen avsindig gode sishuan-reker med haugevis av chili og hvitløk. Det temmelig lugubre bygget Chungking Mansions kompenserer for ryktet sitt med en drøss av indiske restauranter. Og en hel liten bydel er dedikert til thaimat. For noen dager siden fant jeg og Miriam en fantastisk marokkansk/egyptisk restaurant i Soho som lagde hummus, falafler og zaluk verdt sin vekt i gull. "Fastfood"-stedet Ebeneezer finnes en rekke steder og lager kjempegod pizza, kebab, curryretter og salater. Med andre ord lider jeg ingen nød, og jeg stortrives med å spise ute nesten hver dag. Men skulle jeg spist som de fleste lokale ville det stort sett gått i nudler, dumplings, kokt kjøtt og en og annen grønnsak som var kokt/stekt til det ugjenkennelige.

Herlig måtlid på thairestaurant 

Stålull eller sikringsskap? Chungking Mansions har nydelig curry, 

men kan nok få en fullvoksen elektriker til å gråte.

Det skal nevnes at det finnes unntak. Selv kantina på skolen serverer noen veldig gode retter. Dim sum (kanskje den mest typiske Hong Kong-retten) er veldig godt hvis man går på en god restaurant. Og kanskje best av alt - sjarmerende, lokale sjapper som serverer god, billig mat og store smil til en billig penge. Kronen på verket av disse stedene er Mr Wong's. Mr Wong er sannsynligvis verdens kuleste person. Han skravler i vei på Chinglish mens han gir deg skuldermassasje, fniser i falsett og prøver å fortelle deg om meningen med livet. Man forstår ofte bare halvparten, men det gjør ikke noe. Han er gjestfriheten selv og gir deg like greit nøkkelen til leiligheten rett over gata der han selger bruktbøker hvis du vil ha et renere toalett enn restauranten kan by på. Han sa også at foreldrene mine bare kunne glemme å booke hotell hvis de fant på å ta turen hit. De hadde rett å slett å bo hos han. For 50 dollar (ca 35 kr) får du mer mat enn du klarer å spise opp og ubegrenset med øl. Er han i særlig godt humør, disker han gjerne opp med dessert, vin eller annet snadder også. Da Fredrik var på besøk, kom Mr Wong løpende og sa "You handsome man, like boyband" og ga han et kjøkkenglass fullt med vodka. Og på toppen av det hele stiller Mr Wong i et eller annet valg som snart går av stabelen. Altså pryder ansiktet hans plakater rundt i byen med demokratiske slagord.

Mr Wong har en nøkkelring med elg på som han er veldig glad i. Nå har han to, takket være Fredrik.

Ikke rart gutten fikk sprit!

Mr Wong for president!

Så hvis dere har tid og penger å skille dere med i månedene framover, kom til Hong Kong og bo hos verdens herligste kineser!

En måned vel overstått

Forrige uke var ute jeg og spiste middag med Sara og Xavier (sannsynligvis verdens to søteste mennesker) på en indisk restaurant. Dette var i Chungking Mansions (muligens verdens styggeste bygning), som ifølge de lokale er superfarlig, skitten og tvilsom. De to siste beskrivelsene stemmer rimelig bra. Men indisk mat kan de! De søte franskmennene nevnte at det var litt av et sted å feire én måned i Hong Kong, og det var da det gikk opp for meg at jeg også hadde mitt Hong Kong-jubileum den dagen. På en måte kjennes det ut som om jeg har vært her i evigheter, selv om tida også har gått fort. Uansett har jeg kommet meg godt til rette.

Det som i størst grad har overrasket meg er hvor variert byen er. Man har myldrende folkeliv i gatene og et virvar av lyder, lukter og inntrykk - men også uberørt natur og øde strender. Folk er utrolig hjelpsomme og hyggelige. Å kalle Hong Kong engelskspråkelig er omtrent som å si at Oslo er en storby (altså en real kilo salt), men det er enkelt å ta seg fram her likevel. MTR (t-banen) dekker mesteparten av byen og er oversiktlig og effektiv. Dessuten er det skilt overalt for å hjelpe en stakkars forvillet turist å finne veien. Én av t-banelinjene går forresten til Kina. Turen er unnagjort på en halvtime og koster ca 20 kr.

Rushtid på MTR-banen (legg merke til hvor glad de er i  beskytte deg - både glass mot skinnene og vakt med stoppskilt som sier ifra når vogna er full!)

Skogtur på en topp i nærheten av skolen

En annen ting som overrasket var hvor liten byen er. Her bor 7 millioner mennesker på et område som er en femtedel av Akershus. Jeg hørte her om dagen at hvis alle menneskene i Hong Kong gikk ut av leiligheten sin samtidig, ville det ikke være plass til alle i gatene. Så de har liksom kalkulert inn at en viss andel holder seg hjemme til enhver tid...

Her bygger man i høyden!

Etter lang tid i dvale tar Ingrid vs. verden opp tråden igjen. Etter en liten tur til Thailand nok en gang har jeg kommet meg til Hong Kong på utveksling. Men bare fram til jul, for da har jeg fått klar beskjed av søster om å innfinne meg på Skedsmokorset med verdens beste småjenter på fanget. På det området er jeg ikke vrang å overtale!

Her kan dere lese mer eller mindre interessante ting om Hong Kong, nudler, kinesere, studiene og annet som opptar meg om dagen. Sistnevnte har forsåvidt ikke opptatt meg i særlig stor grad enda. Men jeg begynner motvillig å innse at jeg ikke er her på ferie, og at jeg faktisk må legge inn en viss innsats etter hvert. Etter hvert.

Heldigvis fikk jeg meg rom i studenthyblene rett ved campus. Det var flaks, for leieprisene her er omtrent på nivå med Oslo. De fleste rommene her er dobbeltrom, og jeg deler med en hyggelig jente fra Hong Kong. Hun er dessuten b-menneske og nesten like rotete som meg, så da er det håp for å bevare husfreden gjennom semesteret.

Agder FHS, anyone?

Roomien vet å dekorere kjedelige, hvite vegger uten å ødelegge malinga!

Alle etasjene har et fellesrom med kjøkken og TV-krok. Og flott utsikt!

Campus består av ett stort hovedbygg med en masse forelesningssaler, grupperom og kontorer, og flere mindre bygg rundt. For å unngå å gå seg vill må man lære seg ymse obskure forkortelser og fargekoder. Men når man først har kommet inn i det blir det veldig logisk.

Hovedbygget, Academic 1

Run Run Shaw Creative Media Center - funky bygg med Hong Kongs kaldeste aircondition

Litt mer idyllisk enn Blindern?

En artig detalj jeg snappet opp i løpet av de første dagene er at de fleste studentene konsekvent boikotter de midtre dørene i hovedinngangen. Det sies nemlig at disse dørene bringer ulykke, og at du derfor vil få dårlige karakterer av å bruke dem. Jeg var naturlig nok nysgjerrig på hvorfor de diskriminerer de stakkars dørene, og fikk forklaringen: De er røde. Og i midten. forstå det den som kan.

Jeg morer meg såklart voldomt med å bruke de midtre dørene så ofte jeg kan. Så får vi se hva det får å si i desember...

Tilbake på Agder igjen. Igjen.

Ja, da har vi enda en gang kommet tilbake til Gamlelandet og Bibelbeltet. Hvordan er det å være tilbake? For det første satans kaldt. For det andre veldig, veldig rart.

Allerede nå har jeg begynt å tenke endel på hvor jeg har bodd og hva jeg har vært med på, selv om det ikke har sunket helt inn enda. Det virker fremdeles som at vi bare er på enda en visumtur og snart skal tilbake. Merkelig. Vi skal nok tilbake igjen, om ikke annet så for et lite besøk, men vi vet ikke helt når. Det er heller ikke godt å vite hvem som er der når man drar nedover igjen. Kanskje har noen funnet seg jobb et annet sted, kanskje de har søkt om asyl i et annet land, eller kanskje de har dratt tilbake inn i Burmas jungel for å jobbe. Eller i verste fall...
Det vil man helst ikke tenke på.

Som en artig reisegave til ferden fikk jeg med meg litt matforgiftning fra Thailand. Flyturen mellom Bangkok og København ble stort sett tilbrakt inne på flydoen. Herlich! Men i går var jeg en tur hos legen og bæsja på glass. Det var stas.

Fly

Glass

Sørlandsvinteren er like sjarmerende som alltid: vind, regn og kulde. Gleder meg til å komme hjem til Fyrstikkbygda, der pappa skryter på seg flerfoldige meter snø. Det skal bli koselig! Det er liksom greit at det er litt kaldt, hvis man i det minste får snø å base i. Og så kan man drikke masse varm kakao etterpå, til og med foran peisen hvis man er heldig nok til å ha det. Det blir også fint å se familie og venner igjen. Det er fine ting med Norge, det: snø, kakao og folk man er glad i.

Kakao

Ingrid vs. verden takker herved for følget og trekker seg tilbake for denne gang. Men neste gang jeg skal ut i den store, vide verden kan det ventes nye skriblerier.

Fred ut bror.

Siste visumtur

Da var det på tide med en ny grensesprengende (høhø) reise for å lure oss til 30 nye dager i smilets land. Til tross for mine iherdige forsøk på å fortrenge det, begynner tida etterhvert å renne ut her nede. Derfor valgte vi det nærmeste og raskeste alternativet, og det var grensebyen Mae Sot, der man enkelt kan krysse over til Burma. En liten spasertur over det som ironisk nok kalles Friendship Bridge og 500 baht lommepenger til regimet er alt som skal til for å få det lille, nødvendige stempelet i passet.

Hvis du derimot er burmesisk migrantarbeider, foregår turen over elva i en liten robåt eller kanskje en skarve badering, og koster ikke mer enn 20 baht. Hver dag drar masser av folk over for å prøve lykken på det thailandske arbeidsmarkedet. Grensevaktene gjør ikke særlig mye for å forhindre det, for burmeserne betyr billig arbeidskraft for Thailand, og de kommer seg nok tilbake igjen der de hører hjemme når dagen er omme. Store mengder varer fraktes også over og selges billig på svartemarkedet. Prisene er latterlig lave, men ikke uten grunn. På begge sider av grensa drives folk som dyr i fabrikker og bordeller, og tilstandene i sweatshop'ene er ikke langt fra slaveri. Så kan man selvfølgelig spørre seg om det er noe bedre å kjøpe den samme genseren på en stor, ren, opplyst butikk i Norge for ti ganger så mye...

På vei over Friendship Bridge

Grensekryssing uten stempel...

I tillegg til 30-dagers-stempelet fikk vi også med oss en liten rundtur på besøk hos noen forskjellige organisasjoner som jobber for flyktninger i området. Vi rakk også innom en barneskole for karener, der 150 elever bor og får undervisning. Skolen blir drevet kun på donasjoner utenfra og mottar ingenting fra myndighetene. Det vises. Bygningene og materialene så ut som at de hadde vært gjennom et par verdenskriger, men elevene og lærerne vi hilste på var vennlige og virket ved godt mot. Vi var litt seint ute, så undervisningen var ferdig for dagen, og de fleste elevene var opptatt med å rydde og grave plass til en vannledning. Men vi ble vist rundt på området av en herlig gammel frue på 81 år som var lærer på skolen. Hvis jeg er halvparten så sprek som henne om jeg drister meg til å bli så gammel, skal jeg prise meg lykkelig!

Klasserom

På vei til busstasjonen passerte vi et lite fengsel der burmesere som var uheldige nok til å støte på onkel politi, sitter stuet sammen i store bur. Som regel slipper man ut igjen så sant man stikker nok sedler i lomma på de rette menneskene. Har man ikke noen nystrøkne baht-sedler å vise fram, har man et større problem.

5-6 støvete timer seinere var vi tilbake i Mae Sariang, et stempel og mange erfaringer rikere. Det var da vi fikk den lyse idéen å leie sykler, så i kunne cruise hele veien hjem til senteret. At det tok over fire måneder før dette gikk opp for oss, er egentlig litt flaut, men la oss ikke dvele ved sådan. Gleden dalte riktignok litt da vi neste morgen skjønte at vi måtte tilbake til byen for å levere syklene igjen, men det var verdt det.

...om ikke annet, så for dette bildet.

Så var det jul igjen...

Man må nesten ha en liten julehilsen fra andre siden av verden på bloggen sin, må man ikke? Hvis du sitter og leser dette på selveste julaften, så finn for guds skyld på noe bedre å gjøre! Hvis ikke, så håper jeg du hadde en fin feiring, og at gavefangsten under treet overgikk de villeste forventninger.

Her på skolen har vi gjort et delvis vellykket forsøk på å lage norsk julefeiring for elevene. Det ble juleverksted. Det ble risgrøt (riktignok med middagsris og soyamelk...). Det ble gaver. Og ikke minst, det ble besøk av julenissen (upåklagelig gjennomført av undertegnede).

Nissen hilser på fansen

Juleverksted!

Moo Ku later som hun har vært flink og poserer med Ler Moos julekort

Så gjenstår det bare å ønske alle sammen en riktig god jul og et gromt nyttår. Sånn.

Til slutt vil jeg etterlate dere med en skikkelig glad-nyhet, nå som det er jul og greier. Noen av dere husker kanskje historien om den stakkars lille pjokken vi møtte i flyktningeleiren Mae La Oon? Moren hans hadde nettopp dødd av lungebetennelse, og faren kunne ikke ta vare på han alene. Jeg kan glede alle sarte sjeler med at han nå har blitt lykkelig adoptert av Na Na, koordinatoren (les: "læreren") vår her nede.

Merry Christmas to all and to all a good night!

On the Road Again

...and again and again and again. Nå har vi nettopp kommet tilbake fra visumtur til Kambodsja. Som de miljøbeviste (eller var det fattige?) fredskorpserne vi er, valgte vi å busse, toge, busse mer, tuk-tuke og bile den lange veien, istedenfor å fly. Den klare vinneren ble nattoget mellom Chiang Mai og Bangkok. Anbefales på det sterkeste!

Morgenstemning i jungelen

Første stopp på reisen var, som vanlig, Chiang Mai. Der rakk vi et raskt besøk på det faste fylle-og-biljard-stedet vårt, hos Noi (som vi en stund ga kosenavnet Hora), før det var nattog videre til Bangkok. Ingen av oss er videre glad i denne store, bråkete byen, men vi måtte bli der et par dager likevel. Vi skulle nemlig delta på et Fredskorpset-seminar om Sørøst-Asia-nettverket deres og framtidig samarbeid mellom ulike FK-partnere. Det var minst like kjedelig som det høres ut. Men til gjengjeld fikk vi fråtse fritt i buffeter, varmtvann og gode myke senger. Klassikeren Jumanji gikk til og med pa TV (lenge leve nostalgi), og da måtte jo oppholdet bli suksess!

Så dro vi videre til Kambodsja, nærmere bestemt byen Siem Reap, der Angkor Wat og de andre gamle khmertemplene ligger. Den første dagen besøkte vi et utendørs krigsmuseum om borgerkrigene som har herjet landet, særlig Røde Khmers terror pa 70-tallet. En tidligere soldat guidet oss rundt i en jungel av gamle våpen og militærutstyr. Alt var ekte, fra haugene med våpen som stod stablet rundt omkring, til de utallige arrene og krigsskadene guiden vår hadde å vise fram, til den uhyggelige atmosfæren som lå over stedet. Så å si overalt i Siem Reap flommer det over av turister, men på krigsmuseet var vi de eneste. Det var en merkelig følelse å rusle alene rundt og se på haugevis av våpen, tankser, fly og båter som har forårsaket så mye død og lidelse. Man kom helt innpå det og kunne løfte på og undersøke alt mulig rart, men hjemme ville det vært omgitt av glass, vakter og alarmer. En smule creepy, men det satte desto sterkere inntrykk.

Solid størrelse på denne

Neste dag gjorde vi litt lystigere ting og dro ut til templene. De er virkelig helt fantastiske! Først ut var selve Angkor Wat, som er det største og mest kjente, men vi rakk mange forskjellige templer i ulike stiler. Noen av dem er ikke gravd helt fram og er fremdeles slynget inn av jungel, og det er en ekstra bonus. Ikke bare er det nydelig og stemningsfullt, men det gir masse muligheter for leking og utforsking blant ruinene. Vi besøkte også en del mindre templer der vi fikk traske rundt i fred fra turisthordene. Martin fant seg noen småbarn som han lekte med (ikke like pedofilt som det høres ut). Ane moret seg med å pelle nese pa steinasiktene på Bayon-tempelet. Jeg klatret rundt og på de overgrodde ruinene til Ta Prohm og øvde meg på å ikke dette ned. Og alle var enige om at det var en fin dag.

Soloppgang på Angkor Wat


Bayon-tempelet er fullt av digre steinansikter som speider i alle himmelretningene


Ta Prohm-tempelet, med trær som vokser opp fra ruinene, var en av favorittene


Khmer-versjonen av spøkelseshus? Nydelig var det hvertfall.