Tilbake fra visumtur

Søndag 14. oktober forlot vi skolen og elevene og dro ut på visumtur. Målet var ambassaden i Vientiane, hovedstaden i Laos, og reisen dit bestod av mange og endeløse timer på buss. Oppimot 40 timer ble tilbrakt i busseter, gjerne typen med nøyaktig 90 grader i ryggen og en par-tre thaier på fanget. Det var kos. Satte kanskje litt preg på gangen noen dager framover, men noe må man da ofre. Da vi begynte å nærme oss grensa til Laos, ble Martin venn med en gal nederlender ved navn Maso som lurte oss til å gå av bussen altfor tidlig. Maso hadde vart i Vientiane mange ganger for, så dette kunne han! Det ordna seg heldigvis da vi fikk haike på lasteplanet til en blid thaifamilie den siste biten.

Bussen mellom Mae Sariang og Chiang Mai sløser ikke mye plass til midtgang

Vel framme i Vientiane brukte vi stort sett tida til det man skal bruke tida til i Vientiane:

• Drikke iskald Beer Lao


• Se solnedgangen over Mekong (gjerne i selskap med Beer Lao)


• Drikke herlig laotisk kaffe, helst på fransk boulangerie med croissanter til


• Tusle rundt og titte på byen

Martin nyter solnedgangen over Mekong

Laos har virkelig nydelig kaffe. Så kom det i det minste noe godt ut av kolonialiseringa...

Laos er et ganske så kommunistisk land med kun ett lovlig parti, lite fri presse og andre fun facts som hører totalitær tenkning til. Men i Vientiane er dette stort sett det eneste du merker av det.

På hjemveien fikk vi noen dager i Chiang Mai, en by nord i Thailand som er mye lunere og koseligere enn størrelsen skulle tilsi. Den første kvelden gikk vi ut og tok én øl, hvilket vil si at vi spilte biljard og drakk til kl 5 om morgenen med en bitteliten thaidame. Hun het Noi, men vi ga henne ganske fort kosenavnet Hora. Hora var rå i biljard, og sammen med Ane vant hun alle rundene. Til vårt forsvar vil jeg si at Martin og jeg gjorde ganske god motstand. Vi kjørte til og med det som på fagspråket kalles å "ta en Randi", altså å pusse nesene våre blå for å distrahere motstanderen. Men Hora og Ane sniffa talkumpulver (triks for å få glatte hender) så det spruta, så vi var sjanseløse.

Her legger vi onde planer om å putte asbest i talkumen

Ane og Hora ved godt mot

Neste morgen stilte vi friske og uthvilte som bare det. En flittig dame ved navn Charm Tong driver en hemmelig skole for ungdom fra Shan-staten i Burma, og vi var nemlig invitert til avslutningsseremonien deres for i år. Etterpå bar det avsted til Sunday Market, der vi var med på en liten demonstrasjon sammen med de ansatte. De hadde trykket opp 3000 løpesedler om situasjonen i Burma og laget store plakater med bilder av forslåtte munker i Rangoon og karikaturtegninger av juntaen. De fire meterne Martin kom virkelig til sin rett.

I morgen skal vi ut på tur igjen, denne gangen til flyktningeleiren Mae La Oon, og bli i ti dager. Nå må jeg gå og gjøre fornuftige ting som å pakke. Skal hilse til jungelen!

Det var en gang en høne

Alle elevene her på skolen er delt inn i grupper som bytter på å ha ansvar for matlaginga. Fredager er det Million, Living Stone og jeg som inntar kjøkkenet, og i går skulle de kulinariske ferdighetene mine stå sin prøve for tredje gang. Jeg stilte opp med friskt mot, klar til å gå igang med de vanlige grønnsakene og chilien, men denne dagen var det større ting på menyen. Nærmere bestemt to levende, kaklende fjærkre som vi forvandla til små, kokte, langt mindre kaklende kjøttklumper.

Mens jeg stod med kulerunde øyne og blitsende kamera, slo de andre seg ned og begynte å ribbe, partere, vaske og sprette opp vidunderet som den største selvfølge. Ingenting gikk til spille, og alt ble spist opp. Vi snakker hjerte, tarmer, uferdige fosteregg in the making og masse andre godsaker jeg ikke kan navnet på engang. Wah Wah satt og reiv fett og organer fra hverandre mens Living Stone splitta opp tarmene og klemte ut halvfordøyd hønsefor som etter lukta å dømme var godt igang med å bli til noe annet. Så fletta Wah Wah tarmene sammen i rette, fine fletter som hun stekte. Heldigvis var jeg på cooking team og fikk æren med å prøvesmake herlighetene. Det var utrolig godt! Tarmflettene var litt vanskelige å tygge, men hjertet var nydelig. Litt rart å tenke på at jeg gnagde ivei på innvollene til noe som nettopp gikk rundt og klukka og lurte på hvor mange egg som skulle legges i dag, men godt var det.

Assortert utvalg høneinnvoller. De orange klumpene er på vei til å bli egg.

Høna etter møtet med kjøttøksa

For meg var dette den desidert sykeste matopplevelsen jeg har hatt, men for elevene var det det mest naturlige av verden. Det slo meg hvor utrolig fremmedgjorte vi i vesten er overfor det vi tygger i oss. Selv om jeg har lært noe annet helt siden pekeboka i barnehagen, er det fortsatt en del av meg som tror at biffen på tallerkenen min kommer fra kjøledisken på Rema og ikke fra et bejuret, rautende dyr som bruker mesteparten av tida si på å drøvtygge og å jage vekk fluer. Tanken på å sette til livs innvoller og organer virker kvalmende og unaturlig, men den vakuumpakkede kyllingfileten gir meg vann i munnen. Hvorfor er det så veldig mye eklere å spise stekt kumuskel som pumper blod enn stekt kumuskel som reiser kroppen opp og ned? Rare greier.

Jeg fikk oppgaven med å knuse hvitløk og var i grunnen fornøyd med det.

Tilfeldig hverdagssvada

Etter å ha blitt bombardert med forespørsler om oppdateringer fra alle kanter (les:Alex) har jeg nå funnet ut at jeg skal begynne å oppdatere bloggen min med små, meningsløse ting som skjer i tilværelsen min. Med mindre jeg er lat og ikke gidder, vel å merke, noe vi ikke skal utelukke. Likevel satser jeg pa skjerpings og oppdateringer, for jeg står for påstandene mine om at svada er sterkt undervurdert.

Late karenjenter (Ki Ki og Hsar Blut) ligger og drar seg helt til over 7...

Dagen i dag begynte, som de fleste andre dager her, oppå bambusmattene og under myggnettingen (motsatt funker dårlig) med de tre jentene jeg deler rommet med. Men det spesielle denne morgenen var at jeg var den som våknet først. Karener har en greie for å stå opp meningsløst tidlig hver eneste dag, om så bare for å sitte og sløve foran TV'en eller skravle, så det var et nokså uvanlig syn å se damene mine fremdeles surret inn i pleddene sine når klokka viste 07.20. Grunnen var at Stuart, læreren her i huset, hadde bursdag i går og satte igang en heftig fest for å feire det. Vi snakker ville tilstander. 9 flasker øl. 3 flasker Spy (ølvinciderrusbrus for jenter som ifølge mange smaker omtrent som navnet lyder). 17 karener. 3 fredskorpsere. 1 gira engelskmann. Dere kan selv tenke dere. Det ble leker i massevis, stort sett inspirert av Fredskorpset-kurset og klassefester fra tidlig barneskole, musikk (altså skikkelig musikk, ikke thaipop), snacks, is, kake og moro. Til slutt toppet kvelden seg med Mr Bean's Holiday pa DVD, og innen den slutta hadde klokka nådd det ugudelige tidspunktet 23. Alle var enige om at det hadde vart en fin dag.

Guttekos med Min Zaw, Martin, Stuart og Livingstone

Jeg og Livingstone viser at vi har til hensikt å vinne papirbrettebære-leken

Karener er littegranne mykere enn nordmenn. Her skulle man prøve å ta opp ting fra gulvet med munnen uten å ha mer enn fotsålene nedi.

Som om ikke gårsdagen var nok, har denne dagen også vist seg å bli virkelig begivenhetsrik. Jeg lå på rommet med kameraet og så gjennom blinkskuddene fra festen mens jeg fråtsa i vifte og mp3-spiller, fullstendig uvitende om hvilket mirakel som snart skulle finne sted. Plutselig stakk Ane hodet inn døra med et digert smil om munnen og et vantro uttrykk i øynene. "Æ fekk opp kongkabal'n, sjø!" fikk hun stotra fram. Ane er trønder. Jeg spratt straks opp og styrta ned trappa for å se, og ganske riktig, på bordet lå en fiks ferdig kongekabal og lyste mot meg. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne. En halvtime seinere, da pulsen omsider hadde gått tilbake til det normale, banka det pa døra igjen. Utenfor stod en glisende Martin og skalv av lykke. Og tror du ikke han kunne levere det samme gledesbudskapet? Nok en gang løp jeg ned trappa for å finne helligdommen ferdig på bordet. Jeg fikk klump i halsen, og tårene presset på. Dette var bare for sykt.

Glad Ane

Glad Martin

Etter disse utrolige hendelsene, må jeg nesten prøve selv også. Jeg vet at det ikke kan gå. Kongekabalen går jo aldri opp. Aldri! Med skjelvende, svette hender og hamrende hjerte setter jeg igang. Og etter et par forsøk skjer det uvirkelige. Jeg har tre kort igjen på bordet og en konge igjen. Først en dame. Svettetokt. Deretter en sjuer. Rommet begynner å snurre faretruende. Til slutt løfter jeg det siste kortet, kongen, og legger det ømt og varsomt ned med de andre.

Så finnes visst Gud likevel, da.

Glad Ingrid

Den beryktede Kongekabalen

Etterpå bar det i vei til butikken for å feire med is. Og alle var enige om at det hadde vart en syk dag.