Alle husene i leiren er av bambus, og mange ligger høyt oppi åssida. Så når regntida slår seg løs, kan det bli ganske store ødeleggelser.
Sånn. Nå har jeg drept stemningen lenge nok. Må bare minne meg selv om situasjonen iblant, for det er lett å glemme hva som egentlig er virkeligheten for menneskene i Mae La Oon. Bildet jeg dannet meg første gang jeg dro inn, var langt ifra hvordan jeg hadde forestilt meg en flyktningeleir. Det liknet mer på en landsby langt uti ødemarka. Folk har ikke mye penger å svi av, men de er blide, vennlige og utrolig gjestfrie. Og alle synes det er voldsomt stas at du er der. Det er ikke altfor ofte de ser vestlige i leiren, og de stirrer som besatt. "Golowah! Golowah!" roper småbarna og løper for å hente vennene sine. Engelskmann, betyr det egentlig, men det brukes om alle hvite. Mange vinker og hilser, og enda flere nikker og smiler. Iblant kommer det folk bort, særlig gamle kroker, og vil ta deg i hånda. De trenger ikke nødvendigvis si noe, bare de har fått hilst er de som regel fornøyd. Men kan du kline til med et par karenske gloser av typen god morgen og hvordan går det, er det garantert suksess. Det er nok ikke helt sunt for egoet å være for lenge i Mae La Oon om gangen...
Nysgjerrige og en smule skeptiske?
Usannsynlig gammel dame som ville ta oss i hånda utenfor butikken
Karener er utrolig gjestfrie folk. Tusler du rundt omkring i leiren og stopper opp et sted, blir du fort invitert inn og får noe å spise og drikke. Det føles litt feil å sitte der og spise opp maten deres, men man bør visst iallefall forsyne seg litt, ta imot gjestfriheten deres. Kjenner man noen fra før av, er hjemmebesøk hvertfall obligatorisk. En av elevene på skolen der jeg bor, ga meg streng beskjed om å besøke familien hennes da jeg dro innover. Tror jeg er sånn ca adoptert nå.
Meg & modern
Da vi gikk rundt på sight seing den første dagen, kom vi forbi et buddhistisk "tempel". Vi ble invitert inn og tilbudt mat, vann og småbarn. Det gikk stort sett i karen, men faren klarte å få fram "no mother". Etterpå fikk vi høre at mora hadde dødd bare fire dager tidligere av lungebetennelse. Faren sliter fælt med å ta vare på gutten alene, for det er så dyrt og vanskelig å få tak i melk. Det er så ubeskrivelig vondt å møte på sånne skjebner ansikt til ansikt, og vite at man faktisk kan gjøre noe. Men det er så mange som trenger hjelp og støtte, og er det da riktig å velge ut noen få? Nå ser det ut til at ungen kanskje kan bli adoptert bort til noen andre i leiren som kan ta bedre vare på den, så krysser fingrene for at det går.
Her har vi hjerteknuseren
Det ble også endel skolebesøk i leiren. Mae La Oon har fire high schools, og vi dro rundt på turne med Norge-foredraget vårt. Det gikk i snø, samer og grovbrød. Suksess. Det var over 1500 elever på hver skole, men vi snakka bare for de eldste og måtte nøye oss med et beskjedent publikum på 200-300 stykker. Overalt ble vi bedt om å synge, og på en av skolene klinte jeg til med Færra te Mexico da de ville høre den norske nasjonalsangen. Fornøyd med den, det var et de større øyeblikkene i mitt liv.
Det varmer virkelig sjela å vite at langt inni jungelen sitter det masse elever og tror Færra te Mexico er den norske nasjonalsangen
En av dagene vi traska rundt og så oss om, var det plutselig masse folk som satt rundt og venta ved den store fotballplassen. Grunnen var at FN snart skulle komme og registrere de som skulle søke om resettlement til Canada. Til slutt kom bilene humpende, gjørmete og skitne, og alle stilte seg i kø. Jeg tror vi også ble tatt for å være FN-personell, for alle smilte og nikka ekstra mye til oss denne morgenen... Seinere hørte jeg at det var 2500 som hadde møtt opp for registrering, men bare ca 250 som ville bli valgt ut. For de fleste blir nok drømmen om vesten bare med drømmen.
Canada er et populært land i Mae La Oon!
Litt gjørmete på veien?
Dagen vi dro tilbake, traff jeg på en mann jeg hadde lett etter i mange dager. Ta Wee Dee, heter han, og han har en venn i Norge som jeg skulle overlevere et brev fra. De møttes i 1980, men mista kontakten da Ta Wee Dee ble flyktning. Vi møtte han i leiren i fjor da samfunnsklassen fra Agder Fhs var på sin årlige visitt, og da stoppet han oss langs veien og ba oss prøve å kontakte vennen. Etter litt Tore på sporet-virksomhet i Norge, klarte jeg å spore opp nordmannen hans, fortelle hvor Ta Wee Dee var og gi han adressen hans. Det hadde vært veldig fint å slutte her og si "og så levde de lykkelige i alle sine dager", men Ta Wee Dee har det fortsatt vanskelig og sliter med vonde minner fra SPDC-angrep i Burma. Men jeg håper hvertfall hilsener fra en gammel venn kan være et lite lyspunkt i hverdagen.
Vært hos samme frisør?
2 kommentarer:
Du skriver så lett og fint idag Ingrid , det er en ren fornøyelse å lese! Utrolig spennende og morsomt.Men hallooo , hvor blir det av westlife faktoren og andre spesialiteter som mae la oon camp har å by på?
Veldig koselig å kunne titte innom her for å se hva du har drevet med siden sist! Morsom og tankevekkende lesing dette;)
Veldig fornøyd med kaizers-konsert i mars altså, moro at så mange blir med:D
Kose deg masse fortsatt, så snakkes vi!
Mange klemmer fra kalde Norge
Legg inn en kommentar