On the Road Again

...and again and again and again. Nå har vi nettopp kommet tilbake fra visumtur til Kambodsja. Som de miljøbeviste (eller var det fattige?) fredskorpserne vi er, valgte vi å busse, toge, busse mer, tuk-tuke og bile den lange veien, istedenfor å fly. Den klare vinneren ble nattoget mellom Chiang Mai og Bangkok. Anbefales på det sterkeste!

Morgenstemning i jungelen

Første stopp på reisen var, som vanlig, Chiang Mai. Der rakk vi et raskt besøk på det faste fylle-og-biljard-stedet vårt, hos Noi (som vi en stund ga kosenavnet Hora), før det var nattog videre til Bangkok. Ingen av oss er videre glad i denne store, bråkete byen, men vi måtte bli der et par dager likevel. Vi skulle nemlig delta på et Fredskorpset-seminar om Sørøst-Asia-nettverket deres og framtidig samarbeid mellom ulike FK-partnere. Det var minst like kjedelig som det høres ut. Men til gjengjeld fikk vi fråtse fritt i buffeter, varmtvann og gode myke senger. Klassikeren Jumanji gikk til og med pa TV (lenge leve nostalgi), og da måtte jo oppholdet bli suksess!

Så dro vi videre til Kambodsja, nærmere bestemt byen Siem Reap, der Angkor Wat og de andre gamle khmertemplene ligger. Den første dagen besøkte vi et utendørs krigsmuseum om borgerkrigene som har herjet landet, særlig Røde Khmers terror pa 70-tallet. En tidligere soldat guidet oss rundt i en jungel av gamle våpen og militærutstyr. Alt var ekte, fra haugene med våpen som stod stablet rundt omkring, til de utallige arrene og krigsskadene guiden vår hadde å vise fram, til den uhyggelige atmosfæren som lå over stedet. Så å si overalt i Siem Reap flommer det over av turister, men på krigsmuseet var vi de eneste. Det var en merkelig følelse å rusle alene rundt og se på haugevis av våpen, tankser, fly og båter som har forårsaket så mye død og lidelse. Man kom helt innpå det og kunne løfte på og undersøke alt mulig rart, men hjemme ville det vært omgitt av glass, vakter og alarmer. En smule creepy, men det satte desto sterkere inntrykk.

Solid størrelse på denne

Neste dag gjorde vi litt lystigere ting og dro ut til templene. De er virkelig helt fantastiske! Først ut var selve Angkor Wat, som er det største og mest kjente, men vi rakk mange forskjellige templer i ulike stiler. Noen av dem er ikke gravd helt fram og er fremdeles slynget inn av jungel, og det er en ekstra bonus. Ikke bare er det nydelig og stemningsfullt, men det gir masse muligheter for leking og utforsking blant ruinene. Vi besøkte også en del mindre templer der vi fikk traske rundt i fred fra turisthordene. Martin fant seg noen småbarn som han lekte med (ikke like pedofilt som det høres ut). Ane moret seg med å pelle nese pa steinasiktene på Bayon-tempelet. Jeg klatret rundt og på de overgrodde ruinene til Ta Prohm og øvde meg på å ikke dette ned. Og alle var enige om at det var en fin dag.

Soloppgang på Angkor Wat


Bayon-tempelet er fullt av digre steinansikter som speider i alle himmelretningene


Ta Prohm-tempelet, med trær som vokser opp fra ruinene, var en av favorittene


Khmer-versjonen av spøkelseshus? Nydelig var det hvertfall.