Tilfeldig hverdagssvada

Etter å ha blitt bombardert med forespørsler om oppdateringer fra alle kanter (les:Alex) har jeg nå funnet ut at jeg skal begynne å oppdatere bloggen min med små, meningsløse ting som skjer i tilværelsen min. Med mindre jeg er lat og ikke gidder, vel å merke, noe vi ikke skal utelukke. Likevel satser jeg pa skjerpings og oppdateringer, for jeg står for påstandene mine om at svada er sterkt undervurdert.

Late karenjenter (Ki Ki og Hsar Blut) ligger og drar seg helt til over 7...

Dagen i dag begynte, som de fleste andre dager her, oppå bambusmattene og under myggnettingen (motsatt funker dårlig) med de tre jentene jeg deler rommet med. Men det spesielle denne morgenen var at jeg var den som våknet først. Karener har en greie for å stå opp meningsløst tidlig hver eneste dag, om så bare for å sitte og sløve foran TV'en eller skravle, så det var et nokså uvanlig syn å se damene mine fremdeles surret inn i pleddene sine når klokka viste 07.20. Grunnen var at Stuart, læreren her i huset, hadde bursdag i går og satte igang en heftig fest for å feire det. Vi snakker ville tilstander. 9 flasker øl. 3 flasker Spy (ølvinciderrusbrus for jenter som ifølge mange smaker omtrent som navnet lyder). 17 karener. 3 fredskorpsere. 1 gira engelskmann. Dere kan selv tenke dere. Det ble leker i massevis, stort sett inspirert av Fredskorpset-kurset og klassefester fra tidlig barneskole, musikk (altså skikkelig musikk, ikke thaipop), snacks, is, kake og moro. Til slutt toppet kvelden seg med Mr Bean's Holiday pa DVD, og innen den slutta hadde klokka nådd det ugudelige tidspunktet 23. Alle var enige om at det hadde vart en fin dag.

Guttekos med Min Zaw, Martin, Stuart og Livingstone

Jeg og Livingstone viser at vi har til hensikt å vinne papirbrettebære-leken

Karener er littegranne mykere enn nordmenn. Her skulle man prøve å ta opp ting fra gulvet med munnen uten å ha mer enn fotsålene nedi.

Som om ikke gårsdagen var nok, har denne dagen også vist seg å bli virkelig begivenhetsrik. Jeg lå på rommet med kameraet og så gjennom blinkskuddene fra festen mens jeg fråtsa i vifte og mp3-spiller, fullstendig uvitende om hvilket mirakel som snart skulle finne sted. Plutselig stakk Ane hodet inn døra med et digert smil om munnen og et vantro uttrykk i øynene. "Æ fekk opp kongkabal'n, sjø!" fikk hun stotra fram. Ane er trønder. Jeg spratt straks opp og styrta ned trappa for å se, og ganske riktig, på bordet lå en fiks ferdig kongekabal og lyste mot meg. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne. En halvtime seinere, da pulsen omsider hadde gått tilbake til det normale, banka det pa døra igjen. Utenfor stod en glisende Martin og skalv av lykke. Og tror du ikke han kunne levere det samme gledesbudskapet? Nok en gang løp jeg ned trappa for å finne helligdommen ferdig på bordet. Jeg fikk klump i halsen, og tårene presset på. Dette var bare for sykt.

Glad Ane

Glad Martin

Etter disse utrolige hendelsene, må jeg nesten prøve selv også. Jeg vet at det ikke kan gå. Kongekabalen går jo aldri opp. Aldri! Med skjelvende, svette hender og hamrende hjerte setter jeg igang. Og etter et par forsøk skjer det uvirkelige. Jeg har tre kort igjen på bordet og en konge igjen. Først en dame. Svettetokt. Deretter en sjuer. Rommet begynner å snurre faretruende. Til slutt løfter jeg det siste kortet, kongen, og legger det ømt og varsomt ned med de andre.

Så finnes visst Gud likevel, da.

Glad Ingrid

Den beryktede Kongekabalen

Etterpå bar det i vei til butikken for å feire med is. Og alle var enige om at det hadde vart en syk dag.