Så var det jul igjen...

Man må nesten ha en liten julehilsen fra andre siden av verden på bloggen sin, må man ikke? Hvis du sitter og leser dette på selveste julaften, så finn for guds skyld på noe bedre å gjøre! Hvis ikke, så håper jeg du hadde en fin feiring, og at gavefangsten under treet overgikk de villeste forventninger.

Her på skolen har vi gjort et delvis vellykket forsøk på å lage norsk julefeiring for elevene. Det ble juleverksted. Det ble risgrøt (riktignok med middagsris og soyamelk...). Det ble gaver. Og ikke minst, det ble besøk av julenissen (upåklagelig gjennomført av undertegnede).

Nissen hilser på fansen

Juleverksted!

Moo Ku later som hun har vært flink og poserer med Ler Moos julekort

Så gjenstår det bare å ønske alle sammen en riktig god jul og et gromt nyttår. Sånn.

Til slutt vil jeg etterlate dere med en skikkelig glad-nyhet, nå som det er jul og greier. Noen av dere husker kanskje historien om den stakkars lille pjokken vi møtte i flyktningeleiren Mae La Oon? Moren hans hadde nettopp dødd av lungebetennelse, og faren kunne ikke ta vare på han alene. Jeg kan glede alle sarte sjeler med at han nå har blitt lykkelig adoptert av Na Na, koordinatoren (les: "læreren") vår her nede.

Merry Christmas to all and to all a good night!

On the Road Again

...and again and again and again. Nå har vi nettopp kommet tilbake fra visumtur til Kambodsja. Som de miljøbeviste (eller var det fattige?) fredskorpserne vi er, valgte vi å busse, toge, busse mer, tuk-tuke og bile den lange veien, istedenfor å fly. Den klare vinneren ble nattoget mellom Chiang Mai og Bangkok. Anbefales på det sterkeste!

Morgenstemning i jungelen

Første stopp på reisen var, som vanlig, Chiang Mai. Der rakk vi et raskt besøk på det faste fylle-og-biljard-stedet vårt, hos Noi (som vi en stund ga kosenavnet Hora), før det var nattog videre til Bangkok. Ingen av oss er videre glad i denne store, bråkete byen, men vi måtte bli der et par dager likevel. Vi skulle nemlig delta på et Fredskorpset-seminar om Sørøst-Asia-nettverket deres og framtidig samarbeid mellom ulike FK-partnere. Det var minst like kjedelig som det høres ut. Men til gjengjeld fikk vi fråtse fritt i buffeter, varmtvann og gode myke senger. Klassikeren Jumanji gikk til og med pa TV (lenge leve nostalgi), og da måtte jo oppholdet bli suksess!

Så dro vi videre til Kambodsja, nærmere bestemt byen Siem Reap, der Angkor Wat og de andre gamle khmertemplene ligger. Den første dagen besøkte vi et utendørs krigsmuseum om borgerkrigene som har herjet landet, særlig Røde Khmers terror pa 70-tallet. En tidligere soldat guidet oss rundt i en jungel av gamle våpen og militærutstyr. Alt var ekte, fra haugene med våpen som stod stablet rundt omkring, til de utallige arrene og krigsskadene guiden vår hadde å vise fram, til den uhyggelige atmosfæren som lå over stedet. Så å si overalt i Siem Reap flommer det over av turister, men på krigsmuseet var vi de eneste. Det var en merkelig følelse å rusle alene rundt og se på haugevis av våpen, tankser, fly og båter som har forårsaket så mye død og lidelse. Man kom helt innpå det og kunne løfte på og undersøke alt mulig rart, men hjemme ville det vært omgitt av glass, vakter og alarmer. En smule creepy, men det satte desto sterkere inntrykk.

Solid størrelse på denne

Neste dag gjorde vi litt lystigere ting og dro ut til templene. De er virkelig helt fantastiske! Først ut var selve Angkor Wat, som er det største og mest kjente, men vi rakk mange forskjellige templer i ulike stiler. Noen av dem er ikke gravd helt fram og er fremdeles slynget inn av jungel, og det er en ekstra bonus. Ikke bare er det nydelig og stemningsfullt, men det gir masse muligheter for leking og utforsking blant ruinene. Vi besøkte også en del mindre templer der vi fikk traske rundt i fred fra turisthordene. Martin fant seg noen småbarn som han lekte med (ikke like pedofilt som det høres ut). Ane moret seg med å pelle nese pa steinasiktene på Bayon-tempelet. Jeg klatret rundt og på de overgrodde ruinene til Ta Prohm og øvde meg på å ikke dette ned. Og alle var enige om at det var en fin dag.

Soloppgang på Angkor Wat


Bayon-tempelet er fullt av digre steinansikter som speider i alle himmelretningene


Ta Prohm-tempelet, med trær som vokser opp fra ruinene, var en av favorittene


Khmer-versjonen av spøkelseshus? Nydelig var det hvertfall.

Golowah i Karenland

Nå har vi omsider kommet tilbake fra første tur inn i flyktningeleiren Mae La Oon. Leiren ligger på grensa mellom Thailand og Burma og er tilholdsstedet for et sted mellom 15 000 og 20 000 burmesiske flyktninger, stort sett fra karenfolket. Alle har de blitt drevet på flukt fra hjemmene sine, som regel av SPDC-soldater, og de kan verken vende tilbake til Burma eller slå seg ned inne i Thailand. Thailandske myndigheter har gitt dem lov til å bo midlertidig i leiren langt inne i jungelen, men de kan ikke bevege seg utenfor. "Vi er som dyr i en dyrehage," sa en mann jeg prata med. "Folk kommer inn og mater oss [FN?] og ser på oss [vi?], og så drar de igjen." Ikke så godt å vite hva man skal svare på noe sånt...

Alle husene i leiren er av bambus, og mange ligger høyt oppi åssida. Så når regntida slår seg løs, kan det bli ganske store ødeleggelser.

Sånn. Nå har jeg drept stemningen lenge nok. Må bare minne meg selv om situasjonen iblant, for det er lett å glemme hva som egentlig er virkeligheten for menneskene i Mae La Oon. Bildet jeg dannet meg første gang jeg dro inn, var langt ifra hvordan jeg hadde forestilt meg en flyktningeleir. Det liknet mer på en landsby langt uti ødemarka. Folk har ikke mye penger å svi av, men de er blide, vennlige og utrolig gjestfrie. Og alle synes det er voldsomt stas at du er der. Det er ikke altfor ofte de ser vestlige i leiren, og de stirrer som besatt. "Golowah! Golowah!" roper småbarna og løper for å hente vennene sine. Engelskmann, betyr det egentlig, men det brukes om alle hvite. Mange vinker og hilser, og enda flere nikker og smiler. Iblant kommer det folk bort, særlig gamle kroker, og vil ta deg i hånda. De trenger ikke nødvendigvis si noe, bare de har fått hilst er de som regel fornøyd. Men kan du kline til med et par karenske gloser av typen god morgen og hvordan går det, er det garantert suksess. Det er nok ikke helt sunt for egoet å være for lenge i Mae La Oon om gangen...

Nysgjerrige og en smule skeptiske?

Usannsynlig gammel dame som ville ta oss i hånda utenfor butikken

Karener er utrolig gjestfrie folk. Tusler du rundt omkring i leiren og stopper opp et sted, blir du fort invitert inn og får noe å spise og drikke. Det føles litt feil å sitte der og spise opp maten deres, men man bør visst iallefall forsyne seg litt, ta imot gjestfriheten deres. Kjenner man noen fra før av, er hjemmebesøk hvertfall obligatorisk. En av elevene på skolen der jeg bor, ga meg streng beskjed om å besøke familien hennes da jeg dro innover. Tror jeg er sånn ca adoptert nå.

Meg & modern

Da vi gikk rundt på sight seing den første dagen, kom vi forbi et buddhistisk "tempel". Vi ble invitert inn og tilbudt mat, vann og småbarn. Det gikk stort sett i karen, men faren klarte å få fram "no mother". Etterpå fikk vi høre at mora hadde dødd bare fire dager tidligere av lungebetennelse. Faren sliter fælt med å ta vare på gutten alene, for det er så dyrt og vanskelig å få tak i melk. Det er så ubeskrivelig vondt å møte på sånne skjebner ansikt til ansikt, og vite at man faktisk kan gjøre noe. Men det er så mange som trenger hjelp og støtte, og er det da riktig å velge ut noen få? Nå ser det ut til at ungen kanskje kan bli adoptert bort til noen andre i leiren som kan ta bedre vare på den, så krysser fingrene for at det går.

Her har vi hjerteknuseren

Det ble også endel skolebesøk i leiren. Mae La Oon har fire high schools, og vi dro rundt på turne med Norge-foredraget vårt. Det gikk i snø, samer og grovbrød. Suksess. Det var over 1500 elever på hver skole, men vi snakka bare for de eldste og måtte nøye oss med et beskjedent publikum på 200-300 stykker. Overalt ble vi bedt om å synge, og på en av skolene klinte jeg til med Færra te Mexico da de ville høre den norske nasjonalsangen. Fornøyd med den, det var et de større øyeblikkene i mitt liv.

Det varmer virkelig sjela å vite at langt inni jungelen sitter det masse elever og tror Færra te Mexico er den norske nasjonalsangen

En av dagene vi traska rundt og så oss om, var det plutselig masse folk som satt rundt og venta ved den store fotballplassen. Grunnen var at FN snart skulle komme og registrere de som skulle søke om resettlement til Canada. Til slutt kom bilene humpende, gjørmete og skitne, og alle stilte seg i kø. Jeg tror vi også ble tatt for å være FN-personell, for alle smilte og nikka ekstra mye til oss denne morgenen... Seinere hørte jeg at det var 2500 som hadde møtt opp for registrering, men bare ca 250 som ville bli valgt ut. For de fleste blir nok drømmen om vesten bare med drømmen.

Canada er et populært land i Mae La Oon!

Litt gjørmete på veien?

Dagen vi dro tilbake, traff jeg på en mann jeg hadde lett etter i mange dager. Ta Wee Dee, heter han, og han har en venn i Norge som jeg skulle overlevere et brev fra. De møttes i 1980, men mista kontakten da Ta Wee Dee ble flyktning. Vi møtte han i leiren i fjor da samfunnsklassen fra Agder Fhs var på sin årlige visitt, og da stoppet han oss langs veien og ba oss prøve å kontakte vennen. Etter litt Tore på sporet-virksomhet i Norge, klarte jeg å spore opp nordmannen hans, fortelle hvor Ta Wee Dee var og gi han adressen hans. Det hadde vært veldig fint å slutte her og si "og så levde de lykkelige i alle sine dager", men Ta Wee Dee har det fortsatt vanskelig og sliter med vonde minner fra SPDC-angrep i Burma. Men jeg håper hvertfall hilsener fra en gammel venn kan være et lite lyspunkt i hverdagen.

Vært hos samme frisør?

Tilbake fra visumtur

Søndag 14. oktober forlot vi skolen og elevene og dro ut på visumtur. Målet var ambassaden i Vientiane, hovedstaden i Laos, og reisen dit bestod av mange og endeløse timer på buss. Oppimot 40 timer ble tilbrakt i busseter, gjerne typen med nøyaktig 90 grader i ryggen og en par-tre thaier på fanget. Det var kos. Satte kanskje litt preg på gangen noen dager framover, men noe må man da ofre. Da vi begynte å nærme oss grensa til Laos, ble Martin venn med en gal nederlender ved navn Maso som lurte oss til å gå av bussen altfor tidlig. Maso hadde vart i Vientiane mange ganger for, så dette kunne han! Det ordna seg heldigvis da vi fikk haike på lasteplanet til en blid thaifamilie den siste biten.

Bussen mellom Mae Sariang og Chiang Mai sløser ikke mye plass til midtgang

Vel framme i Vientiane brukte vi stort sett tida til det man skal bruke tida til i Vientiane:

• Drikke iskald Beer Lao


• Se solnedgangen over Mekong (gjerne i selskap med Beer Lao)


• Drikke herlig laotisk kaffe, helst på fransk boulangerie med croissanter til


• Tusle rundt og titte på byen

Martin nyter solnedgangen over Mekong

Laos har virkelig nydelig kaffe. Så kom det i det minste noe godt ut av kolonialiseringa...

Laos er et ganske så kommunistisk land med kun ett lovlig parti, lite fri presse og andre fun facts som hører totalitær tenkning til. Men i Vientiane er dette stort sett det eneste du merker av det.

På hjemveien fikk vi noen dager i Chiang Mai, en by nord i Thailand som er mye lunere og koseligere enn størrelsen skulle tilsi. Den første kvelden gikk vi ut og tok én øl, hvilket vil si at vi spilte biljard og drakk til kl 5 om morgenen med en bitteliten thaidame. Hun het Noi, men vi ga henne ganske fort kosenavnet Hora. Hora var rå i biljard, og sammen med Ane vant hun alle rundene. Til vårt forsvar vil jeg si at Martin og jeg gjorde ganske god motstand. Vi kjørte til og med det som på fagspråket kalles å "ta en Randi", altså å pusse nesene våre blå for å distrahere motstanderen. Men Hora og Ane sniffa talkumpulver (triks for å få glatte hender) så det spruta, så vi var sjanseløse.

Her legger vi onde planer om å putte asbest i talkumen

Ane og Hora ved godt mot

Neste morgen stilte vi friske og uthvilte som bare det. En flittig dame ved navn Charm Tong driver en hemmelig skole for ungdom fra Shan-staten i Burma, og vi var nemlig invitert til avslutningsseremonien deres for i år. Etterpå bar det avsted til Sunday Market, der vi var med på en liten demonstrasjon sammen med de ansatte. De hadde trykket opp 3000 løpesedler om situasjonen i Burma og laget store plakater med bilder av forslåtte munker i Rangoon og karikaturtegninger av juntaen. De fire meterne Martin kom virkelig til sin rett.

I morgen skal vi ut på tur igjen, denne gangen til flyktningeleiren Mae La Oon, og bli i ti dager. Nå må jeg gå og gjøre fornuftige ting som å pakke. Skal hilse til jungelen!

Det var en gang en høne

Alle elevene her på skolen er delt inn i grupper som bytter på å ha ansvar for matlaginga. Fredager er det Million, Living Stone og jeg som inntar kjøkkenet, og i går skulle de kulinariske ferdighetene mine stå sin prøve for tredje gang. Jeg stilte opp med friskt mot, klar til å gå igang med de vanlige grønnsakene og chilien, men denne dagen var det større ting på menyen. Nærmere bestemt to levende, kaklende fjærkre som vi forvandla til små, kokte, langt mindre kaklende kjøttklumper.

Mens jeg stod med kulerunde øyne og blitsende kamera, slo de andre seg ned og begynte å ribbe, partere, vaske og sprette opp vidunderet som den største selvfølge. Ingenting gikk til spille, og alt ble spist opp. Vi snakker hjerte, tarmer, uferdige fosteregg in the making og masse andre godsaker jeg ikke kan navnet på engang. Wah Wah satt og reiv fett og organer fra hverandre mens Living Stone splitta opp tarmene og klemte ut halvfordøyd hønsefor som etter lukta å dømme var godt igang med å bli til noe annet. Så fletta Wah Wah tarmene sammen i rette, fine fletter som hun stekte. Heldigvis var jeg på cooking team og fikk æren med å prøvesmake herlighetene. Det var utrolig godt! Tarmflettene var litt vanskelige å tygge, men hjertet var nydelig. Litt rart å tenke på at jeg gnagde ivei på innvollene til noe som nettopp gikk rundt og klukka og lurte på hvor mange egg som skulle legges i dag, men godt var det.

Assortert utvalg høneinnvoller. De orange klumpene er på vei til å bli egg.

Høna etter møtet med kjøttøksa

For meg var dette den desidert sykeste matopplevelsen jeg har hatt, men for elevene var det det mest naturlige av verden. Det slo meg hvor utrolig fremmedgjorte vi i vesten er overfor det vi tygger i oss. Selv om jeg har lært noe annet helt siden pekeboka i barnehagen, er det fortsatt en del av meg som tror at biffen på tallerkenen min kommer fra kjøledisken på Rema og ikke fra et bejuret, rautende dyr som bruker mesteparten av tida si på å drøvtygge og å jage vekk fluer. Tanken på å sette til livs innvoller og organer virker kvalmende og unaturlig, men den vakuumpakkede kyllingfileten gir meg vann i munnen. Hvorfor er det så veldig mye eklere å spise stekt kumuskel som pumper blod enn stekt kumuskel som reiser kroppen opp og ned? Rare greier.

Jeg fikk oppgaven med å knuse hvitløk og var i grunnen fornøyd med det.

Tilfeldig hverdagssvada

Etter å ha blitt bombardert med forespørsler om oppdateringer fra alle kanter (les:Alex) har jeg nå funnet ut at jeg skal begynne å oppdatere bloggen min med små, meningsløse ting som skjer i tilværelsen min. Med mindre jeg er lat og ikke gidder, vel å merke, noe vi ikke skal utelukke. Likevel satser jeg pa skjerpings og oppdateringer, for jeg står for påstandene mine om at svada er sterkt undervurdert.

Late karenjenter (Ki Ki og Hsar Blut) ligger og drar seg helt til over 7...

Dagen i dag begynte, som de fleste andre dager her, oppå bambusmattene og under myggnettingen (motsatt funker dårlig) med de tre jentene jeg deler rommet med. Men det spesielle denne morgenen var at jeg var den som våknet først. Karener har en greie for å stå opp meningsløst tidlig hver eneste dag, om så bare for å sitte og sløve foran TV'en eller skravle, så det var et nokså uvanlig syn å se damene mine fremdeles surret inn i pleddene sine når klokka viste 07.20. Grunnen var at Stuart, læreren her i huset, hadde bursdag i går og satte igang en heftig fest for å feire det. Vi snakker ville tilstander. 9 flasker øl. 3 flasker Spy (ølvinciderrusbrus for jenter som ifølge mange smaker omtrent som navnet lyder). 17 karener. 3 fredskorpsere. 1 gira engelskmann. Dere kan selv tenke dere. Det ble leker i massevis, stort sett inspirert av Fredskorpset-kurset og klassefester fra tidlig barneskole, musikk (altså skikkelig musikk, ikke thaipop), snacks, is, kake og moro. Til slutt toppet kvelden seg med Mr Bean's Holiday pa DVD, og innen den slutta hadde klokka nådd det ugudelige tidspunktet 23. Alle var enige om at det hadde vart en fin dag.

Guttekos med Min Zaw, Martin, Stuart og Livingstone

Jeg og Livingstone viser at vi har til hensikt å vinne papirbrettebære-leken

Karener er littegranne mykere enn nordmenn. Her skulle man prøve å ta opp ting fra gulvet med munnen uten å ha mer enn fotsålene nedi.

Som om ikke gårsdagen var nok, har denne dagen også vist seg å bli virkelig begivenhetsrik. Jeg lå på rommet med kameraet og så gjennom blinkskuddene fra festen mens jeg fråtsa i vifte og mp3-spiller, fullstendig uvitende om hvilket mirakel som snart skulle finne sted. Plutselig stakk Ane hodet inn døra med et digert smil om munnen og et vantro uttrykk i øynene. "Æ fekk opp kongkabal'n, sjø!" fikk hun stotra fram. Ane er trønder. Jeg spratt straks opp og styrta ned trappa for å se, og ganske riktig, på bordet lå en fiks ferdig kongekabal og lyste mot meg. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne. En halvtime seinere, da pulsen omsider hadde gått tilbake til det normale, banka det pa døra igjen. Utenfor stod en glisende Martin og skalv av lykke. Og tror du ikke han kunne levere det samme gledesbudskapet? Nok en gang løp jeg ned trappa for å finne helligdommen ferdig på bordet. Jeg fikk klump i halsen, og tårene presset på. Dette var bare for sykt.

Glad Ane

Glad Martin

Etter disse utrolige hendelsene, må jeg nesten prøve selv også. Jeg vet at det ikke kan gå. Kongekabalen går jo aldri opp. Aldri! Med skjelvende, svette hender og hamrende hjerte setter jeg igang. Og etter et par forsøk skjer det uvirkelige. Jeg har tre kort igjen på bordet og en konge igjen. Først en dame. Svettetokt. Deretter en sjuer. Rommet begynner å snurre faretruende. Til slutt løfter jeg det siste kortet, kongen, og legger det ømt og varsomt ned med de andre.

Så finnes visst Gud likevel, da.

Glad Ingrid

Den beryktede Kongekabalen

Etterpå bar det i vei til butikken for å feire med is. Og alle var enige om at det hadde vart en syk dag.

Forste uka vel overstatt pa KNFEPC

Na har vi vart her pa KNFEPC (Karen Northern Further Education Programme Center) i snart en uke. Her skal vi bo og sove og leke og ha magasjau pa thaido i over 4 maneder. Det blir stas. De forste dagene var det litt vanskelig a prate med folk, bade pa grunn av sprakproblemer og generell forvirring. Nar alle sma hverdagslige ting er annerledes, tar det litt tid a komme inn i det. Men na tror jeg vi foler at vi har blitt litt varmere i karentroya (haha) alle tre. Folk har begynt a innse at vi ikke er like skumle som vi ser ut, og vi har blitt flinkere til a forsta og bli forstatt. Navn og ansikt begynner a passe sammen, og jeg har blitt litt kjent med endel av dem. Noen er fortsatt livredde for a snakke engelsk og unngar det for enhver pris, og dem har vi snakket fint lite med. Satser pa at det blir bedre med tida. I dag hadde jeg min forste dag pa cooking team, hvilket vil si a vare med pa kjokkenet og gjore det jeg blir bedt om. Foler pa en mate at mine kokkekunster kommer til kort hvis det dreier seg om noe heftigere enn grandis, sa det er ganske greit at andre folk vet hva de driver med.Jeg var litt smanervos nar det gjaldt foringa her nede, men det har ogsa gatt veldig fint. Det skader nok ikke ar jeg har en forkjarlighet for ris, men det er veldig mye godt krydder ute og gar ogsa. Nesten 10 timer mellom maltidene kan kanskje bli litt lenge til tider, men da er det ikke vare enn a stappe i seg litt kald ris i mellomtida. Million lager mat over varmt kull Livingstone morer seg med kjottoks (stabilt...?) Nar maten endelig kommer pa bordet, gar horden amok og folk stapper i seg det de klarer i kanskje 5 minutter, og sa er maltidet over, Ikke sa veldig mye skravling over middagsbordet, kan man si. For barske utvekslingselever som oss inntas maten selvfolgelig med hendene, som en ekte karen, men lareren er fortsatt feig og sverger til bestikk. Etter maten er det oppvask, og det vil si en liten skitten fille som gnis litt rundt i tallerkenen for det skylles litt i kaldt vann. Sape og varmtvann er for pyser! Mmmmmat

Bestikk er oppskrytt

Ane prover ut oppvaskmaskinen

Mens jeg jobbet og sleit dreiv Martin og lekte seg med caneball, den store sporten her nede. Egentlig spilles det over nett som volleyball, men na stod de bare i en ring og sparket til hverandre og triksa. Sport slar ganske godt an her nede, noe som kanskje ikke er sa rart i og med at elevene ikke kan bevege seg utenfor skolen og hagen rundt. Neste uke ser det ut til at det blir en fotballkamp mellom elevene her og en annen skole. KNFEP kommer til a sparke rumpe, bare sa det er sagt!

Caneball

Ellers gar dagene stort sett med til skravling, kortspill, lesing, avslapping pa hoyt niva, litt leksehjelp og thaido-trening. Iblant tar vi en tur ned gata til butikken, eller kanskje til og med den 45-minutter lange gaturen inn til Mae Sarieng by. Litt i overkant med dodtid har vi kanskje, men vi skal nok klare a finne pa noe lurt a ta oss til.

Avslapping pa hoyt niva

Thaido...

Na far jeg nesten avslutte her, men jeg lover a komme sterkt tilbake neste gang! Det regner forresten heftig akkurat na. Men bare en kort, hard skur. Regntid er moro.

Utsikt fra 2. etasje ut mot gata