En måned vel overstått

Forrige uke var ute jeg og spiste middag med Sara og Xavier (sannsynligvis verdens to søteste mennesker) på en indisk restaurant. Dette var i Chungking Mansions (muligens verdens styggeste bygning), som ifølge de lokale er superfarlig, skitten og tvilsom. De to siste beskrivelsene stemmer rimelig bra. Men indisk mat kan de! De søte franskmennene nevnte at det var litt av et sted å feire én måned i Hong Kong, og det var da det gikk opp for meg at jeg også hadde mitt Hong Kong-jubileum den dagen. På en måte kjennes det ut som om jeg har vært her i evigheter, selv om tida også har gått fort. Uansett har jeg kommet meg godt til rette.

Det som i størst grad har overrasket meg er hvor variert byen er. Man har myldrende folkeliv i gatene og et virvar av lyder, lukter og inntrykk - men også uberørt natur og øde strender. Folk er utrolig hjelpsomme og hyggelige. Å kalle Hong Kong engelskspråkelig er omtrent som å si at Oslo er en storby (altså en real kilo salt), men det er enkelt å ta seg fram her likevel. MTR (t-banen) dekker mesteparten av byen og er oversiktlig og effektiv. Dessuten er det skilt overalt for å hjelpe en stakkars forvillet turist å finne veien. Én av t-banelinjene går forresten til Kina. Turen er unnagjort på en halvtime og koster ca 20 kr.

Rushtid på MTR-banen (legg merke til hvor glad de er i  beskytte deg - både glass mot skinnene og vakt med stoppskilt som sier ifra når vogna er full!)

Skogtur på en topp i nærheten av skolen

En annen ting som overrasket var hvor liten byen er. Her bor 7 millioner mennesker på et område som er en femtedel av Akershus. Jeg hørte her om dagen at hvis alle menneskene i Hong Kong gikk ut av leiligheten sin samtidig, ville det ikke være plass til alle i gatene. Så de har liksom kalkulert inn at en viss andel holder seg hjemme til enhver tid...

Her bygger man i høyden!

Etter lang tid i dvale tar Ingrid vs. verden opp tråden igjen. Etter en liten tur til Thailand nok en gang har jeg kommet meg til Hong Kong på utveksling. Men bare fram til jul, for da har jeg fått klar beskjed av søster om å innfinne meg på Skedsmokorset med verdens beste småjenter på fanget. På det området er jeg ikke vrang å overtale!

Her kan dere lese mer eller mindre interessante ting om Hong Kong, nudler, kinesere, studiene og annet som opptar meg om dagen. Sistnevnte har forsåvidt ikke opptatt meg i særlig stor grad enda. Men jeg begynner motvillig å innse at jeg ikke er her på ferie, og at jeg faktisk må legge inn en viss innsats etter hvert. Etter hvert.

Heldigvis fikk jeg meg rom i studenthyblene rett ved campus. Det var flaks, for leieprisene her er omtrent på nivå med Oslo. De fleste rommene her er dobbeltrom, og jeg deler med en hyggelig jente fra Hong Kong. Hun er dessuten b-menneske og nesten like rotete som meg, så da er det håp for å bevare husfreden gjennom semesteret.

Agder FHS, anyone?

Roomien vet å dekorere kjedelige, hvite vegger uten å ødelegge malinga!

Alle etasjene har et fellesrom med kjøkken og TV-krok. Og flott utsikt!

Campus består av ett stort hovedbygg med en masse forelesningssaler, grupperom og kontorer, og flere mindre bygg rundt. For å unngå å gå seg vill må man lære seg ymse obskure forkortelser og fargekoder. Men når man først har kommet inn i det blir det veldig logisk.

Hovedbygget, Academic 1

Run Run Shaw Creative Media Center - funky bygg med Hong Kongs kaldeste aircondition

Litt mer idyllisk enn Blindern?

En artig detalj jeg snappet opp i løpet av de første dagene er at de fleste studentene konsekvent boikotter de midtre dørene i hovedinngangen. Det sies nemlig at disse dørene bringer ulykke, og at du derfor vil få dårlige karakterer av å bruke dem. Jeg var naturlig nok nysgjerrig på hvorfor de diskriminerer de stakkars dørene, og fikk forklaringen: De er røde. Og i midten. forstå det den som kan.

Jeg morer meg såklart voldomt med å bruke de midtre dørene så ofte jeg kan. Så får vi se hva det får å si i desember...