Det var en gang en høne

Alle elevene her på skolen er delt inn i grupper som bytter på å ha ansvar for matlaginga. Fredager er det Million, Living Stone og jeg som inntar kjøkkenet, og i går skulle de kulinariske ferdighetene mine stå sin prøve for tredje gang. Jeg stilte opp med friskt mot, klar til å gå igang med de vanlige grønnsakene og chilien, men denne dagen var det større ting på menyen. Nærmere bestemt to levende, kaklende fjærkre som vi forvandla til små, kokte, langt mindre kaklende kjøttklumper.

Mens jeg stod med kulerunde øyne og blitsende kamera, slo de andre seg ned og begynte å ribbe, partere, vaske og sprette opp vidunderet som den største selvfølge. Ingenting gikk til spille, og alt ble spist opp. Vi snakker hjerte, tarmer, uferdige fosteregg in the making og masse andre godsaker jeg ikke kan navnet på engang. Wah Wah satt og reiv fett og organer fra hverandre mens Living Stone splitta opp tarmene og klemte ut halvfordøyd hønsefor som etter lukta å dømme var godt igang med å bli til noe annet. Så fletta Wah Wah tarmene sammen i rette, fine fletter som hun stekte. Heldigvis var jeg på cooking team og fikk æren med å prøvesmake herlighetene. Det var utrolig godt! Tarmflettene var litt vanskelige å tygge, men hjertet var nydelig. Litt rart å tenke på at jeg gnagde ivei på innvollene til noe som nettopp gikk rundt og klukka og lurte på hvor mange egg som skulle legges i dag, men godt var det.

Assortert utvalg høneinnvoller. De orange klumpene er på vei til å bli egg.

Høna etter møtet med kjøttøksa

For meg var dette den desidert sykeste matopplevelsen jeg har hatt, men for elevene var det det mest naturlige av verden. Det slo meg hvor utrolig fremmedgjorte vi i vesten er overfor det vi tygger i oss. Selv om jeg har lært noe annet helt siden pekeboka i barnehagen, er det fortsatt en del av meg som tror at biffen på tallerkenen min kommer fra kjøledisken på Rema og ikke fra et bejuret, rautende dyr som bruker mesteparten av tida si på å drøvtygge og å jage vekk fluer. Tanken på å sette til livs innvoller og organer virker kvalmende og unaturlig, men den vakuumpakkede kyllingfileten gir meg vann i munnen. Hvorfor er det så veldig mye eklere å spise stekt kumuskel som pumper blod enn stekt kumuskel som reiser kroppen opp og ned? Rare greier.

Jeg fikk oppgaven med å knuse hvitløk og var i grunnen fornøyd med det.