Allerede nå har jeg begynt å tenke endel på hvor jeg har bodd og hva jeg har vært med på, selv om det ikke har sunket helt inn enda. Det virker fremdeles som at vi bare er på enda en visumtur og snart skal tilbake. Merkelig. Vi skal nok tilbake igjen, om ikke annet så for et lite besøk, men vi vet ikke helt når. Det er heller ikke godt å vite hvem som er der når man drar nedover igjen. Kanskje har noen funnet seg jobb et annet sted, kanskje de har søkt om asyl i et annet land, eller kanskje de har dratt tilbake inn i Burmas jungel for å jobbe. Eller i verste fall...
Det vil man helst ikke tenke på.
Som en artig reisegave til ferden fikk jeg med meg litt matforgiftning fra Thailand. Flyturen mellom Bangkok og København ble stort sett tilbrakt inne på flydoen. Herlich! Men i går var jeg en tur hos legen og bæsja på glass. Det var stas.
Fly
Glass
Sørlandsvinteren er like sjarmerende som alltid: vind, regn og kulde. Gleder meg til å komme hjem til Fyrstikkbygda, der pappa skryter på seg flerfoldige meter snø. Det skal bli koselig! Det er liksom greit at det er litt kaldt, hvis man i det minste får snø å base i. Og så kan man drikke masse varm kakao etterpå, til og med foran peisen hvis man er heldig nok til å ha det. Det blir også fint å se familie og venner igjen. Det er fine ting med Norge, det: snø, kakao og folk man er glad i.
Kakao
Ingrid vs. verden takker herved for følget og trekker seg tilbake for denne gang. Men neste gang jeg skal ut i den store, vide verden kan det ventes nye skriblerier.Fred ut bror.
