Tilbake på Agder igjen. Igjen.

Ja, da har vi enda en gang kommet tilbake til Gamlelandet og Bibelbeltet. Hvordan er det å være tilbake? For det første satans kaldt. For det andre veldig, veldig rart.

Allerede nå har jeg begynt å tenke endel på hvor jeg har bodd og hva jeg har vært med på, selv om det ikke har sunket helt inn enda. Det virker fremdeles som at vi bare er på enda en visumtur og snart skal tilbake. Merkelig. Vi skal nok tilbake igjen, om ikke annet så for et lite besøk, men vi vet ikke helt når. Det er heller ikke godt å vite hvem som er der når man drar nedover igjen. Kanskje har noen funnet seg jobb et annet sted, kanskje de har søkt om asyl i et annet land, eller kanskje de har dratt tilbake inn i Burmas jungel for å jobbe. Eller i verste fall...
Det vil man helst ikke tenke på.

Som en artig reisegave til ferden fikk jeg med meg litt matforgiftning fra Thailand. Flyturen mellom Bangkok og København ble stort sett tilbrakt inne på flydoen. Herlich! Men i går var jeg en tur hos legen og bæsja på glass. Det var stas.

Fly

Glass

Sørlandsvinteren er like sjarmerende som alltid: vind, regn og kulde. Gleder meg til å komme hjem til Fyrstikkbygda, der pappa skryter på seg flerfoldige meter snø. Det skal bli koselig! Det er liksom greit at det er litt kaldt, hvis man i det minste får snø å base i. Og så kan man drikke masse varm kakao etterpå, til og med foran peisen hvis man er heldig nok til å ha det. Det blir også fint å se familie og venner igjen. Det er fine ting med Norge, det: snø, kakao og folk man er glad i.

Kakao

Ingrid vs. verden takker herved for følget og trekker seg tilbake for denne gang. Men neste gang jeg skal ut i den store, vide verden kan det ventes nye skriblerier.

Fred ut bror.

Siste visumtur

Da var det på tide med en ny grensesprengende (høhø) reise for å lure oss til 30 nye dager i smilets land. Til tross for mine iherdige forsøk på å fortrenge det, begynner tida etterhvert å renne ut her nede. Derfor valgte vi det nærmeste og raskeste alternativet, og det var grensebyen Mae Sot, der man enkelt kan krysse over til Burma. En liten spasertur over det som ironisk nok kalles Friendship Bridge og 500 baht lommepenger til regimet er alt som skal til for å få det lille, nødvendige stempelet i passet.

Hvis du derimot er burmesisk migrantarbeider, foregår turen over elva i en liten robåt eller kanskje en skarve badering, og koster ikke mer enn 20 baht. Hver dag drar masser av folk over for å prøve lykken på det thailandske arbeidsmarkedet. Grensevaktene gjør ikke særlig mye for å forhindre det, for burmeserne betyr billig arbeidskraft for Thailand, og de kommer seg nok tilbake igjen der de hører hjemme når dagen er omme. Store mengder varer fraktes også over og selges billig på svartemarkedet. Prisene er latterlig lave, men ikke uten grunn. På begge sider av grensa drives folk som dyr i fabrikker og bordeller, og tilstandene i sweatshop'ene er ikke langt fra slaveri. Så kan man selvfølgelig spørre seg om det er noe bedre å kjøpe den samme genseren på en stor, ren, opplyst butikk i Norge for ti ganger så mye...

På vei over Friendship Bridge

Grensekryssing uten stempel...

I tillegg til 30-dagers-stempelet fikk vi også med oss en liten rundtur på besøk hos noen forskjellige organisasjoner som jobber for flyktninger i området. Vi rakk også innom en barneskole for karener, der 150 elever bor og får undervisning. Skolen blir drevet kun på donasjoner utenfra og mottar ingenting fra myndighetene. Det vises. Bygningene og materialene så ut som at de hadde vært gjennom et par verdenskriger, men elevene og lærerne vi hilste på var vennlige og virket ved godt mot. Vi var litt seint ute, så undervisningen var ferdig for dagen, og de fleste elevene var opptatt med å rydde og grave plass til en vannledning. Men vi ble vist rundt på området av en herlig gammel frue på 81 år som var lærer på skolen. Hvis jeg er halvparten så sprek som henne om jeg drister meg til å bli så gammel, skal jeg prise meg lykkelig!

Klasserom

På vei til busstasjonen passerte vi et lite fengsel der burmesere som var uheldige nok til å støte på onkel politi, sitter stuet sammen i store bur. Som regel slipper man ut igjen så sant man stikker nok sedler i lomma på de rette menneskene. Har man ikke noen nystrøkne baht-sedler å vise fram, har man et større problem.

5-6 støvete timer seinere var vi tilbake i Mae Sariang, et stempel og mange erfaringer rikere. Det var da vi fikk den lyse idéen å leie sykler, så i kunne cruise hele veien hjem til senteret. At det tok over fire måneder før dette gikk opp for oss, er egentlig litt flaut, men la oss ikke dvele ved sådan. Gleden dalte riktignok litt da vi neste morgen skjønte at vi måtte tilbake til byen for å levere syklene igjen, men det var verdt det.

...om ikke annet, så for dette bildet.